Blogg: Innøvd i bingen – holder internasjonalt

Ballen satt klister til beina. Motstanderen visste hva som kom, men Sondre fikk nesten alltid med seg ballen. Rykket fra venstre til høyre var kraftfullt og kjapt. Backen kunne ta et lite steg til siden for å stoppe Twentes venstreving, men i slike situasjonen gikk han plutselig motsatt vei. Sondre er i stand til det også.

Flere ganger skjedde dette da jeg så Twentes siste hjemmekamp i 2025/26-sesongen. Publikum var begeistret, mens trener John van den Brom tok et godt tak rundt den norske juvelen da han forlot banen 20 minutter før slutt. Da satte Twente-fansen i gang med Ørjasæter-sangen, som de pleier å gjøre på gode dager. Dette var absolutt en slik dag (se filmen nederst i artikkelen).

Med kamera fanget jeg opp dribleriene til Sondre. Det har jeg gjort før, noe bildeserien viser. Det ene bildet er fra Koll under Norway Cup, det andre fra skolelaget, og det tredje fra en seriekamp med Lyn.

Det startet på Gaustad

Driblingen har han fra bingen – eller Bingen med stor B. Den ligger rett ved siden av hjemmet på Gaustad i Oslo der han bodde i barmdommen. Bingen var stedet han søktenesten hver dag. Ofte var han der i flere timer. I Løkka lever blir det beskrevet hvordan han kunne spille med mindre gutter, og da driblet han hele gjengen – hver av dem flere ganger uten at de fikk tak i ballen. Han var også sammen med eldre gutter, som for eksempel Malmö-spiller Erik Botheim, som bodde i området. Da fikk han utviklet andre ferdigheter.

Oftest var Sondre sammen med jevnaldrende gutter. De så ikke på dette som trening, men noe de bare holdt på med fordi det var moro. Det var ingen trener som sto over dem og forklarte hvordan de ulike bevegelsene skulle være. Dette kom bare naturlig. Sondre var tidlig opptatt av å få inn bevelsen fra venstre mot høyre. Den er ganske enkel, men krever presisjon for ar den virkelig skal sitte.

Sondre drev med mye annet enn fotball, og utvikle kroppsbeherskelse og smidighet med for eksempel snowboard, skateboard og sparkesykkel.

Fotball er et lagspill. Barnelaget i Koll idrettslag og senere Lyn ble etter hvert en del av hverdagen. Det morsomste for Sondre var likevel leken i bingen. Etter hvert opplevde han at det ble for mye alvor i den organiserte fotballen, så han sluttet. Det vil si, han fortsatte å utfordre seg med ulike brettaktiviteter og sparkesykkel. Der var han god. Han hang også så vidt med i breddefotball, men hadde ingen planer om å satse på fotballen igjen.

Da han var 15 år, flyttet familien til Stryn. Det ble et vendepunkt. På et annet sted med nye venner fikk han tilbake lysten. Fra klubben i den lille bygda på Vestlandet gikk ferden til Sogndal, Sarpsborg og så Twente i Nederland for et snaut år siden.

Det finnes ingen fasit

Historien til Sondre er uvanlig, men den viser at talentutvikling ikke er en lineær prosess der barn og unge kan puttes inn i en trakt – og komme ut igjen som toppspillere. Det er mange ulike veier som fører frem, og du kan gjøre absolutt alt “riktig” uten å nå målet ditt. Hvis blikket er rettet mot proffeventyret i Europa, er uansett sjansen ytterst liten. Du må trives på veien mot det ukjente. Den kan ende i Twente, som for Sondre, eller i norsk 2. divisjon. Nøløyet er trangt der også.

Uansett er jeg temmelig sikker på noe etter å ha jobbet med boka Løkka lever. Skal du ha noen mulighet, må du holde på mye nettopp i bingen eller på løkka. I et intervju nevnte Anders Jacobsen løkkebarn for meg. Han oppfylte selv drømmen som profesjonell fotballspiller, og er i dag ansatt i Fotballforbundet som trenerutvikling. Jacobsen fortalte at mange trenere lurer på hvordan de skal lage profesjonelle fotballspillere. Svaret?

“Jeg pleier å si at det bare er løkkebarn som blir proff”.

I begrepet legger Jacobsen mer enn at de har spilt mye fotball, men også vært utrolig mye i bevegelse gjennom hele oppveksten. De har fått en bred motorisk base. Og for å få det, må de ha lyst til å bevege seg.

Sondre hadde denne lysten i seg. Slik har det også vært for samtlige spillere som nå befinner seg i USA for å spille VM. Det samme gjelder spillerne på landslaget for kvinner. De har drevet masse uorganisert fotball og vært aktive som barn.

Hva gjør så fotballen for at det fortsette slik. De ivrigste vil alltid være løkkebarn, og fra denne kategorien vil det komme frem toppspillere. I en tid der unger sitter mer inne med duppedittene sine, kan det bli vanskelig å få mange nok i bingen til å skape et stort nok grunnlag for at å få frem de virkelige toppene.

For å få noen til å bli best mulig, må vi ha flest mulig til å være med lengst mulig.