Fotballens økte ansvar

Dette er en utvidet tekst av kronikken som ble publisert i VG 16. september 2026. Avisens tittel: En kamp om hvert barn

Denne sommeren viste hvor sterkt fotballen står. Nasjonen samlet seg foran skjermen for å følge gutta i USA. Folk uten interesse for fotball rodde i gatene og slapp virkelig følelsene løs. Samfunnsvitere vil lete etter svar på hva som skjedde med oss i disse sommerukene der det vokste frem et stort “vi”.

Hva kommer etter dette?

Hysteriet rundt fotballandslaget avtar ikke med det første. Høstens landskamper er utsolgt. Det er fortsatt stor pågang etter landslagsdrakter, og på markedssiden er det bare å ønske andre idretter lykke til når de skal konkurrere med fotballen. De må kjempe om smulene.

Noe som ikke er like sterkt belyst, er hva denne VM-suksessen vil gjøre med barne- og ungdomsidrett her i landet. Her er to innganger der den første handler om at fotballen vil trekke til seg enda flere barn, og hvilke konsekvenser det får. De-n andre går på det som skjer innad i fotballen. Vil vi se en ytterligere spissing og profesjonalisering blant de yngste spillerne?

Kampen om barna

Denne uka kunne VG fortelle at annethvert barn på 10 år spiller fotball. Blant barn som er medlem i et idrettslag, er hvert tredje i fotballen. Resten fordeler seg på de 54 andre særforbundene, som til sammen tilbyr nærmere 200 idretter.

Det er faktisk en kamp om hvert barn. For et par år siden hadde jeg et forskningsintervu med en særforbundspresident, som kunne fortelle at særforbundene kjemper intenst om både unger, familier, foreldre, frivillige og anlegg. Videre: “Vi slåss i det samme markedet, inn mot lokale-, fylkeskommunale og sentrale myndigheter, Norsk Tipping, sponsorer og så videre.”

Hen mente festtalene om det store fellesskapet er pynt for offentligheten. Alle idretter tenker utelukkende på seg selv. Den siste påstanden kan vi ta med en klype salt, og jeg vil mene det er godt samarbeid på mange områder. Når det imidlertid kommer til rekrutteringen av barn og unge, jobber de for seg og sitt. Antall medlemmer er også en viktig faktor for å få en størst mulig andel av spillemidlene.

Her må fotballen tenke seg om – også i disse tider når 1. klassingene har fått ranselpost med seg hjem med forespørsel om å være med på fotballtreninger. Noen startet allerede mens de gikk i barnehaven. De alle fleste barn vil gjerne være en del av dette fellesskapet, og ikke minst ønsker foreldrene det. I frykt for at barnet skal falle utenfor kompisgjengen, skyver de nærmeste poden inn i fotballen. Det har jeg selv sett som foreldretrener, og ikke minst blitt fortalt etter å ha jobbet med tematikken mer faglig det siste året. 

Bekymring i andre idretter

Bare dette året har VG hatt flere intervjuer med profiler som ser at deres idretter taper i kampen mot fotballen. Avisens reportasje om den dramatiske nedgangen i antall langrennsløpere, handlet vel så mye om fotball da den tidligere storløperen Martin Johnsrud Sundby ga sin analyse. Han pekte blant annet på at fire ukentlige fotballtreninger på vinteren begrenser en families muligheter til å trene langrenn.

“Idrettene spiser av hverandre. Sånn var det ikke før, da jeg var ung”, sa Sundby. Det har han helt rett i, og fotballen er opplagt den mest glupske.

Alpinisten Leif Kristian Nestvold-Haugen har vært tydelig på at den norske idrettsmodellen er i spill. I stedet for en allsidig barneidrett innrammet av frivillighet, opplever han gjennom egne barn mer og tidligere spissing, flere obligatoriske oppmøter og foreldre som kjøper seg fri fra den aktive leken.

Et argument mot den stadig mer heseblesende fotballsatsingen, er at den ikke har gitt oss utøvere i verdenstoppen, slik vi har i andre idretter. Frode Saugestad, friidrettstrener og forfatter av boka om Antonio Nusa, kom på forsommeren med en bredside mot tidlig spesialisering og satsing i fotball. Han mente den hadde feilet. Han sa blant annet:

“Hvis det skal være vellykket, må de vinne medaljer i EM eller VM. Da kan de si at de har lyktes. Men før de har gjort det, har de ikke det.”

Uten å grave oss ned i den håpløse debatten om nivået på ulike idretter, våger jeg å hevde at en kvartfinaleplass i VM (som offisielt ga en 5. plass) henger temmelig høyt i norsk målestokk. Så nå kan vi vel påstå: Norges har lyktes med å få frem gode mannlige fotballspillere. I samme slengen kan vi slå ihjel en påstand som gjentas ofte, at nesten ingen av dem som er best når de er 12, 13, 14 eller 15 år, er best når de er 25. “Martin 15”, Bobb, Schjelderup, Nusa og Haaland var gode tidlig.

Disse hadde til felles at de spilte enormt mye fotball i ung alder. Også vokste de opp i en klubb. Enkelte ble fanget opp i toppklubbenes akademier, mens vi for den neste generasjonen ser spillere som tidlig fases inn i Fotballforbundets Landslaggskole og Norsk Toppfotballs nasjonale serier og elitetiltak. Og flere er del av toppidrettsskoler. Så er det bare å gå inn på nettsidene til de private akademiene for å finne at mange som tar steg, har vært innom der også.

Jeg skal ikke kritisere noen av disse enkelttiltakene, men kan totalen bli i meste laget?

Utviklingen går veldig fort

Hvordan skal så fotballen håndtere at den blir enda mer dominerende? Jeg spør fordi vi allerede ser klare tendenser til en mer profesjonalisert fotball med tidligere spesialisering, mer topping, skreddersydde opplegg og private tilbud. Og det forgår 12 måneder i året. Det er ikke lenger noe skille mellom sesongene.

Lenge var dette et storbyfenomen, og da spesielt i landets hovedstad. Slik er det ikke lenger. Fra hele landet blir det rapportert om brudd på barneidrettsbestemmelsene, klubbskifter for 10-åringer, topping av lag og utenlandsturer.

Hvordan havnet vi der? Og hva gjør vi nå?

Fotballen skal selvsagt fortsette å invitere gutter og jenter inn i seksårsalderen. Samtidig må man fra øverste hold i Fotballforbundet være mye tydeligere overfor klubbene om farene med å pøse på med ensidig fotballtrening for de minste gjennom hele året. Da er sjansen stor for slitasje og skader.

I mange klubber er det ekstratilbud der “ekstra” temmelig tidlig kan tolkes som “obligatorisk”. Eller slik mange rapporterer fra barnets hverdag:

“Du kan gjerne stå over futsalen i januar, men ikke hvis du vil bli skikkelig god”.

Allsidighet i det spesialiserte

Jeg tror det er veldig vanskelig å snu en trend der flere barn velger fotballen som en helårsidrett. Det kan faktisk fungere bra, gitt at fotballen evner å fylle treningshverdagen på en fornuftig måte. Det innebærer at de legger inn øvelser for å gi barna et bredt bevegelsesreportoar. Å hente inspirasjon fra gym og turn er min anbefaling. Enkle styrkeøvelser som i dag går innunder kategorien skadeforebygging (som mange holder på med) er også bra.

Og til slutt: Alle spillere som blir gode, har drevet mye uorganisert fotball i barndommen. Vi voksne må klare å holde oss unna slik at barna kan få styre noe av aktiviteten selv. Det er den beste måten å dyrke det impulsive som dagens unge landslagsstjerner er eksponenter for.