Tidlig spesialisering: Én studie – ulike tolkninger

Å bruke forskning for å underbygge et synspunkt er utelukkende positivt. Troverdigheten øker betydelig når du kan legge inn «forskning viser» i argumentasjonen. Men hva skjer når forskningen ikke trekker bastante konklusjoner, men i stedet åpner for ulike tolkninger og trekker frem mulige svakheter ved funnene?

Dette er noe jeg stusset over etter at jeg begynte å jobbe med Løkka lever – om talentutvikling i norsk fotball. Studier der det er lagt inn forbehold blir brukt for å vise at det er feil – eller riktig – å starte spesialiseringen tidlig.

Det har spesielt vært en studie fra 2016 som dukker opp med jevne mellomrom, Practice and play in the development of German top-level professional football players. Noen leser den som støtte for at de beste begynner med fotball tidlig. Andre bruker den som argument for at tidlig spesialisering ikke er nødvendig. Ingen av ytterpunktene treffer egentlig hele bildet.

En sunn debatt – uten entydig konklusjon

Sist den tyske studien ble nevnt, var da forfatteren av boka om Antonio Nusa, Frode Saugestad, ifølge VG fyrte løs mot norsk fotball. Han mener at stadig tidligere spesialisering og satsing er en dårlig strategi. Den oppfatningen deler han med mange, og jeg skal verken argumentere for eller mot det Saugestad kom med. Håkon Grøttland i Fotballforbundet og Erik Hoftun i Norsk Toppfotball slapp til med sine argumenter.

Slike debatter er viktige. Mangel på enighet finner jeg også blant forskere etter å ha intervjuet flere av dem til boka. En grunn er at begrepet spesialisering defineres på ulike måter, og hva innebærer det egentlig når vi snakker om “tidlig” i denne debatten?

Saugestad påpekte at den tyske studien fant at toppspillere særlig skilte seg ut med mye lekpreget fotball, senere spesialisering og mer variert idrettsbakgrunn. Ikke ekstremt mye organisert fotballtrening tidlig.

Hva er det studien egentlig forteller? Det mest interessante er at den ikke passer særlig godt inn i enkle fortellinger. Ja, mange av toppspillerne startet tidlig med fotball. Men det er ikke det samme som at de tidlig låste seg til en smal og ensidig utviklingsvei. Tvert imot beskriver studien karrierer preget av moderate mengder organisert fotballtrening, mye spill i ulike former, betydelig uorganisert fotballek og i mange tilfeller også aktivitet i andre idretter. Landslagsspillerne skilte seg dessuten fra amatørene ved mer uorganisert fotballek i barndommen, mer deltakelse i andre idretter i ungdomsårene og senere spesialisering.

Hva er best?

Det betyr ikke at studien beviser at sen spesialisering er «best», eller at mindre organisert trening alltid er klokere. Det den gjør, slik jeg leser studien, er å utfordre forestillingen om at veien til toppen nødvendigvis er lineær. Når en studie viser både tidlig fotballstart, mye lek, variasjon og senere spesialisering hos mange av de beste, blir det misvisende å bruke den som ren støtte for ett av ytterpunktene i debatten. Her er én grunn:

Selv om studien viste mer deltakelse i andre idretter, betyr ikke det at den kartla dette med stor presisjon. Jeg vil snarere si tvert imot. Forfatterne registrerte om spillerne drev med andre idretter, i hvilke perioder og hvor ofte de rapporterte slik aktivitet. Samtidig understreker de også begrensningene ved å arbeide med relativt grove aktivitetskategorier. Dette sier noe om bredde og variasjon i utviklingsløpet, men langt mindre om nøyaktig belastning, kvalitet eller hva som i praksis «virket» for den enkelte.

Derfor er studien best å lese som en korreksjon, ikke som en fasit. Den minner oss om at tidlig start ikke er det samme som tidlig spesialisering, og at lek, spillformer og variasjon ikke bare er noe som skjer ved siden av utviklingen, men ser ut til å være en del av den. Samtidig peker den på stor variasjon mellom spillerne. Flere ulike utviklingsveier kan altså føre til toppnivå, og nettopp derfor bør man være forsiktig med å gjøre én type forløp om til norm for alle.

Allsidighet, men ikke for alle

I min egen studie på 16 gutter som utgjorde et lag i Lyn der halvparten senere fikk proffkontrakter, spurte jeg alle om aktiviteten i barneårene. De aller fleste holdt på med mange idretter frem til de var 12-13 år, men ikke samtlige. For en av de aller beste var det bare fotball, mens en annen senere toppspiller aldri var med på organiserte treninger i andre idretter enn fotball. Samtidig var det ingen grenser for alt han fant på av (uorganisert) aktivitet. Hva skulle han ha svart på et spørreskjema om trening i ulike idretter?

Hvis studien på Lyn-laget hadde handlet ikke om tidlig- eller sen spesialisering, kunne jeg ha stått temmelig fritt til å tolke resultatene. Historien til de fleste spillerne underbygger min egen oppfatning av at mye allsidig aktivitet i barndommen er bra, men jeg kunne ikke ha konkludert med at det er «best». Jeg måtte ha presisert som Hornig og hans medforfattere at det finnes ulike veier.

I stedet mener jeg, som i den tyske studien, det er vel så viktig å se på balansen mellom organisert trening og mer lekbasert aktivitet. Har et kapittel om det i Løkka lever, og ser med en viss bekymring på at vi organiserer altfor mye i idretten for barn og unge. Det gjelder ikke bare innen fotball.

For å avslutte med noe metodisk i den tyske studien, påpeker forfatterne at retrospektive studier av elitespillere kan være svært verdifulle når vi ønsker å forstå mønstre i utviklingsløp. Men de gir ikke sikre oppskrifter for barn, trenere eller foreldre. De forteller noe om hva som kjennetegner grupper som lyktes i en bestemt kontekst og periode. De sier langt mindre om hva som med sikkerhet vil fungere for neste generasjon. Den beste bruken av studien til Hornig og hans medforfattere er derfor ikke å vinne en debatt, men å gjøre den mindre skråsikker og mer presis.

Fakta om metoden

• Førsteforfatter er tidligere fotballproff Manuel Hornig. Medforfatter Arne Güllich er en velrenommert forsker innen talentutvikling. Datainnsamlingen, som var del av en masteroppgave, startet i 2011 og foregikk ved at Hornig kontaktet spillere han kjente, som igjen sendte spørreskjema videre. Forfatterne påpeker selv at dette kan gi seleksjonsskjevhet og at antall kontaktede spillere er ukjent.
• Studien sammenlignet 52 profesjonelle spillere fra 1. Bundesliga, inkludert 18 A-landslagsspillere, med 50 senioramatører fra nivå fire til seks i Tyskland.
• Datainnsamlingen skjedde med et standardisert spørreskjema sendt per post, der deltakerne retrospektivt rapporterte egen aktivitetshistorie.
• Spillerne rapporterte blant annet alder ved ulike milepæler, omfang av organisert fotballtrening, andel spillformer, ferdighetsøvelser og fysisk trening, uorganisert fotballek og deltakelse i andre idretter.
• Instrumentet hadde tidligere vist høy test-retest-reliabilitet, og forfatterne viser også til sammenligning med treningsdagbøker i tidligere arbeid.
• Studien er tverrsnittlig og retrospektiv. Forfatterne understreker derfor at designet ikke åpner for sikre årsak–virkningsslutninger.
• De peker også på at «mengder» av relativt grove aktivitetskategorier har klare begrensninger som forklaring på topputvikling, og etterlyser mer finmaskede mål på aktivitetenes innhold, variasjon, belastning og kontekst.