Ei ode til balløkka

Mye av den egenorganiserte aktiviteten som ble borte da gress ble til kunstig gress og man i større og større grad ble fortalt av andre hvilken vei pasningene skulle spilles…

Ikke alltid samme retningen som på løkka, som var fremover.

Noe jeg husker så godt var langt mindre moro enn å få bestemme dem selv, valgene altså…

Det var ei fin tid. Ei fri tid, ei trygg tid, med mye fritid som gikk hånd i hånd med lange sommerdager og salige lettkledde sommerkvelder.

Nå er det ei Ode til ei balløkke igjen. Det er bare én igjen nå, av balløkkene i sykkelavstand til der jeg vokste opp…

Ode til høyt gress, høye trær og sval skygge, spill 1 mot 1, 2 mot 2, 2 mot 1, dribleforsøk som Harald(Sunde), Stan «The man» Bowles og volleyskudd som Ivers.

Lange dager med svette, brune(røde) fjes og fotball til de fleste måltider, med unntak av sykkelturen på 4 km for å kjøpe Pepsi eller Fanta, skolebrød store som bussratt med vaniljekrem som kunne skape fred på jord eller yoghurt, yoghurt full av sukker og krangelen gikk på hvem som var best av melon og kirsebær.

De mest matglade synte selv en sviskeyoghurt smakte fortreffelig etter en lang dags økt med en svart og hvit ball limt til skoene.

Ei fin tid. Så fine at minnene er sterke over 50 år senere.

Og fortjener en Ode til alle balløkker.

Selv dem som ikke lenger har et eget mål…

Hvor kun det høye gresset er tilbake.

Som fremkaller minner det også.

Fortsatt god(e) sommer(erminner) 2026.

PS: Teksten ble først publisert på Stokkes Facebookside.