Er gresset alltid grønnere på den andre siden?

For mange fremstår svaret som ganske opplagt. En klubb med bedre spillere og høyere status, sikrer raskere utvikling. Det er et naturlig neste steg. Eller? Tittelen på min blogg har et spørsmålstegn. Gjennom intervjuer i forbindelse med Løkka lever, kommer det frem en betydelig skepsis til behovet for å bytte klubb. Den oppfatningen har også fotfatterne av en nylig publisert artikkel, The grass is greener on the other side, med undertittelen On club transfers in Norwegian youth football.

At de ikke har med spørsmålstegn, skyldes at spillere som velger å bytte klubb, nettopp mener at et klubbskifte er bra. Forskerne ser grunn til å stille spørsmål.

Artikkelen til Ørnulf Seippel, Siv Gjesdal, Christian Thue Bjørndal og Stein Robin Syse Waldenstrøm bygger på data i rapporten Spilleroverganger i ungdomsfotballen i Oslo 2009-2023. I disse årene har det vært en økning i antall overganger. Mange ser mot en annen klubb og tenker at mulighetene ligger der. Kanskje får man bedre trening med mer skolerte trenere. Kanskje møter man sterkere motstand. Kanskje kommer man nærmere en akademihverdag eller et tydeligere løp mot toppfotball. Slike tanker er forståelige.

Toppklubbene er mer pågående

Det som også er mye tydeligere i dag enn for 15-20 år siden, er at klubbene er mer pågående. Langt ned i årsklassene er speidere på plass for å finne potensielle spillere de kan hente. Hvem kan si nei til et slikt tilbud?

Samtidig viser forskningen at klubbskifter ikke bare dreier seg om sportslig nivå. De handler også om ambisjoner, identitet, sosiale omgivelser, maktforhold mellom klubber og hvordan norsk ungdomsfotball er organisert.

Et klubbskifte trenger opplagt ikke å være feil. For noen spillere er et bytte riktig. For andre er det dårlig timing. Og for ganske mange kan det hende at gresset bare ser grønnere ut på avstand. Siv Gjesdal, en av forskerne bak studien, forteller i denne filmen at det er viktig å få tak i hvor dette ønsket egentlig kommer fra. Trives ikke spilleren, bør et bytte være aktuelt. Har han eller hun det veldig fint sosialt, mener hun det er grunn til å tenke seg ekstra nøye om hvis tilbudet kommer. Som hun sier: «Det er utrolig viktig, både for spiller, men kanskje spesielt for foreldre og klubb, at man har et fokus på å ivareta relasjoner, sånn at det er mulig for en spiller å komme tilbake igjen til barndomsklubben dersom det ikke fungere som forventet i den nye klubben.»

Denne tryggheten kommer professor i idrettspsykologi, Frank Abrahamsen, inn på i boka.

Det er ikke bare forskere som er opptatt av dette. Landslagssjef Ståle Solbakken har sammen med fagansvarlig for trenerutdanning i NFF, Anders Jacobsen, skrevet kronikken Should I stay or should I go? De beskriver klubbskifte som et vanskelig valg i barne- og ungdomsfotballen, og advarer mot en utvikling der drømmer realiseres for raskt og for ukritisk. Når tempoet blir for høyt, kan det som skulle være et steg fram, i stedet bli et tap av trygghet, spilleglede og utviklingsrom.

I et intervju til boka sier Jacobsen om dette: «Spill klubben din ut». Han forklarer nærmere i filmen.

I diskusjoner om klubbskifte blir det ofte snakket som om saken først og fremst handler om nivå. Tåler spilleren høyere krav? Er laget godt nok? Er klubben ambisiøs nok? Men slike spørsmål er bare én del av bildet. Like viktig er kvaliteten på hverdagen spilleren faktisk går inn i. Hvor mye spilletid får hun eller han? Hvordan er relasjonen til treneren? Er miljøet trygt? Finnes det rom for å feile og lære? Og hva skjer med motivasjonen dersom den nye hverdagen gir mindre mestring enn i den gamle?

Et annet viktig poeng i artikkelen til Seippel og kolleger [Lenke] er at klubbskifter ikke bare påvirker den spilleren som bytter. Når mange beveger seg mot de samme klubbene, endrer det også ressursfordelingen i fotballen. Noen blir sterkere, mens andre mister spillere, trenere og utviklingskraft. Forskerne beskriver hvordan dette kan bidra til å forsterke spenningen mellom bredde og elite i norsk fotball. Jo mer overgangene samler spillere i noen få miljøer, desto tydeligere blir hierarkiene.

Klubbskifte handler om noe mer

Dette gjør spørsmålet større enn bare “hva er best for min spiller akkurat nå?”. Klubbskifter er også et organisasjons- og kulturspørsmål. Hvis stadig flere tolker utvikling som noe som først og fremst skjer ved å forlate nærmiljøet tidlig, påvirker det hele økosystemet i ungdomsfotballen. Da blir det vanskeligere å bevare sterke lokale miljøer over tid. Og da kan man også ende opp med en utvikling der flere voksne tar beslutninger ut fra frykten for å havne bakpå, heller enn ut fra en rolig vurdering av hva som faktisk gagner barnet eller ungdommen best.

Og: Uten «flest mulig» og «lengst mulig», kan det blir vanskelig på nå målet om «best mulig».

Samtidig er det viktig å holde fast på at klubbskifte noen ganger er riktig. En spiller kan ha vokst fra miljøet sitt. Han eller hun kan mangle utfordringer, kvalitet eller treningsmengde. Hospitering kan være et alternativ, men også et nytt klubbmiljø kan gi bedre sportslig utvikling. Men da bør overgangen være tydelig begrunnet. Den bør være forankret i spillerens behov, ikke bare i forventningene rundt spilleren. Og den bør bygge på et helhetsblikk på hverdagen, ikke bare på forestillingen om at høyere nivå alltid er bedre.

Så da spør vi igjen: Er gresset alltid grønnere på den andre siden? Det ærlige svaret er nei. Noen ganger er det grønnere. Noen ganger er det bare annerledes. Og noen ganger ser det grønnere ut helt til man står der og oppdager at det blir mindre spilletid, mindre trygghet og mindre glede enn tidligere. I ungdomsfotballen er det derfor sjelden nok å spørre hvilken klubb som ser best ut. Det viktigste spørsmålet er som oftest hvilken hverdag som faktisk gir best mulighet for utvikling, trivsel og varig motivasjon.

Fakta

Viktige funn i artikkelen til Seippel og medforfattere

• Studien bygger på data om alle registrerte klubbskifter i ungdomsfotballen i Oslo-området fra 2009 til 2023, og omfatter over 23 000 overganger blant spillere i ungdomsalder.
• Gutter står for klart flere klubbskifter enn jenter, og veksten over tid er tydeligst i guttefotballen, mens jentefotballen ligger mer stabilt.
• Klubbskifter øker fra 13-årsalderen, topper seg i midten av tenårene og avtar deretter.
• Noen få klubber dominerer overgangsbildet, er skjevt fordelt og preget av tydelige hierarkier, særlig i guttefotballen.
• Klubbskiftene skjer ikke tilfeldig mellom alle klubber; de danner mønstre og klynger, noe som tyder på faste relasjoner og strukturer i feltet.
• Forskerne tolker mønstrene som uttrykk for spenningen mellom breddefotball og elitefotball, og for et ungdomsfotballfelt preget av profesjonalisering, konkurranse om talent og sterkere prestasjonslogikk.