Gutta på tur: Om å bygge kultur

På vårparten intervjuet jeg Ståle Solbakken om talentutvikling til boka Løkka lever. En liten time med landslagssjefen foran kamera, ga anledningen til å spørre om han også kunne snakke litt om ledelse til et digitalt studieemne ved Norges idrettshøgskole (NIH). Selvsagt sa han ja til det. Det er et av Solbakkens favorittema. For oss bak kurset Lederskap i idrett gjelder det nå å gi gode refleksjonsspørsmål til studentene, som lytter best når folk med erfaring deler sine erfaringer.

En sterkt kritisert landslagssjef

Vi må skru tiden litt tilbake, men faktisk ikke mer enn snaue to år. Da hadde Norge havarert i EM-kvalifisering og Nations League, og Solbakken var under stort press. Mange ville ha ham vekk, og det sto etterfølgere klare. Så sent som 5. november 2024 spurte Knut Espen Svegaarden i VG: «Men hvorfor skal vi nå tro at Solbakken har enda en kvalifisering i seg? I øyeblikket er det ikke så lett å tro på.» . Svegaarden henviste til en tidligere kommentar der han hadde påpekt at Solbakken må være en enorm trener hvis han – nok en gang – klarer å snu fortvilelse til nytt håp.

Så hvordan klarte han å snu det?

Han snudde det ikke. Han forsikret seg bare om at spillerne fortsatt var med på prosjektet han hadde solgt inn da han tok over på senhøsten 2020. En tvers igjennom lojal spillergruppe har aldri tvilt på treneren og prosjektet. Han sier om dette:

Det var et inkluderende prosjekt som ble presentert da vi startet. Hvordan vi skulle være på banen, hvordan vi skulle være utenfor banen. Så fikk vi en litt treg start med covid […], så det tok litt tid.

Han tror alle var, og er, innforstått med måten og spille på. Det ble bygget en kultur som også inkluderte frihet under ansvar utenfor banen.

Her var det ingen som begynte å slåss i spillerbussen som i 2003, eller tok altfor mange øl på bar midt under VM (1998). Å forhindre en gjentakelse i 2026 var ikke en gang en aktuell problemstilling for teamet til Solbakken.

I stedet har vi sett en gjeng som ganske enkelt liker å være sammen. Det har de straks vært i halvannen måned. Ikke nok med det. Enkelte la inn en privat treningsleir på Marbella i forkant. Da er du glad i kompisene dine.

Gleden av å være sammen

Det er alt annet enn en selvfølge at det skal være slik. Oscar Bobb snakker om dette i boka – og en film du kan få tilgang til allerede nå. Han er oppvokst i et ungdomslag der spillerne først om fremst var venner. Han elsker å reise på turneringer med laget, noe han gjorde frem til 2017 selv om han da bodde i Portugal. Gothia Cup i 2016 er blant hans sterkeste minner. Han forklarer i filmen.

Nå opplever han noe av det samme med landslaget. Kontrasten er stor til klubblagene der spillerne isolerer seg med sine headset og går på rommet når de ankommer hotellet. På landslaget er det stort sett alltid gutter på fellesrommet.

Det er beundringsverdig. Norge har et par verdensstjerner i troppen. Ja, akkurat nå har vi en som er oppe og nikker med Messi og Mbappé. Ikke bare målt i scoringer, men stjernestatus. Erling Haaland ser ut til å være den mest lekne av alle i den norske troppen. Det melder iallfall journalistene som følger Norge. Vi andre ser at han briljerer i sosiale medier. Her er det ikke snakk om å stenge omverden uten. Haaland må få energi av dette.

Stjernestatusen er også noe som kunne ha skapt utfordringer. Igjen må vi inn på lederskapet til Solbakken. Han er helt åpen på at alle ikke behandles likt. Haaland har friheter som andre ikke har. Det er ingen selvfølge at det skal være slik, og en stjerne kan suge energi ut av et miljø. Skal vi tro rapporter knyttet til det portugisiske landslaget, gjør Ronaldo det. Kanskje er dette anekdotisk, men helt sant er det iallfall at Haaland bidrar til å gi energi inn i sitt lag.

I sum betyr dette at Ståle Solbakken har trykket på veldig mange av de rette knappene.

Og det kan føre Norge enda lenger enn lørdagens kvartfinale mot England.