Løkka på blå resept

Klubber over hele landet inviteres til å søke om utstyr og oppstartsmidler. Målet er at 150 klubber skal få en utstyrspakke og 3000 kroner hver til å etablere aktivitet. Tilbudet er åpent fra 14 år og oppover, også for dem som ikke er medlemmer i en klubb eller spiller på et fast lag. Man kan delta på én økt av gangen, uten å binde seg til en sesong.

Det høres bra ut. Flere skal få spille fotball.

Likevel stanset jeg ved navnet. Hvorfor kaller vi dette løkkeball?

I helgen var jeg på et seminar med fotballedere og spurte hva de la i begrepet løkkefotball. Svarene var temmelig samstemte: Den er uorganisert, uten voksne som styrer, og forbundet med glede.

Slik husker også mange av oss løkkefotballen. Vi møtte opp, fant noen å spille med, ble enige om reglene og fortsatte til det ble mørkt, middag eller noen måtte hjem.

NFFs tilbud er noe annet. Klubben setter av bane eller hall og stiller med minst én ansvarlig aktivitetsleder. Aktiviteten og deltakerne skal registreres. Dersom mindreårige deltar, må aktivitetsledere og trenere fra fylte 15 år ha gyldig politiattest. NFF anbefaler at påmelding og eventuell betaling håndteres gjennom iSonen. Det skal gi oversikt og eventuelt gjøre det enklere å koble nye spillere til klubbens øvrige aktivitet.

Dette er forståelige rammer for et tilbud i regi av en klubb. Men det er også her spenningen oppstår.

Først det positive ved ordningen

Min første reaksjon var en tommel som pekte ned. Er dette igjen et eksempel på at idretten må finne på noe nytt for å få prosjektmidler fra stiftelser, i stedet for å styrke det som allerede fungerer. Flere ledere jeg har intervjuet i andre sammenhenger, har vært fortvilet over nettopp dette: Pengene kommer til et nytt tiltak, gjerne for en avgrenset periode. Så må man finne på noe nytt igjen.

Her kommer litt godvilje:

Løkkeball kan gi et tilbud til ungdom, unge voksne og voksne som gjerne vil spille, men ikke ønsker et fast lag, kamper hver helg eller forpliktelser gjennom en hel sesong. Blant dem kan det være ungdom som er på vei ut av den organiserte fotballen, eller personer som allerede har sluttet. For noen kan en avtalt, åpen økt være det som skal til for å finne veien tilbake til banen.

Kanskje er tilbudet også en erkjennelse av at samfunnet har endret seg. Vi kan ikke bare sette opp to mål og regne med at det oppstår en kamp. En invitasjon, et tidspunkt og noen som åpner banen, kan være nødvendig for at folk skal møtes.

NFF understreker dessuten at dette ikke skal være ordinær trening. Det skal være lite instruksjon og formell trening; hovedvekten skal ligge på kamp og smålagsspill. Den ambisjonen fortjener å bli tatt på alvor.

Den frie leken

Spørsmålet mitt handler derfor ikke om det er bra at flere spiller. Selvsagt er det bra. Det handler om hva som skjer med den frie fotballen når vi organiserer en ny aktivitet i dens navn.

Hvem eier banen?

Etter arbeidet med Løkka lever er jeg blitt enda mer opptatt av hvor verdifull den uorganiserte fotballen er. Samtidig vet jeg at det mange steder er kamp om banetid, spesielt i byene. Klubber forteller om sprengt kapasitet.

I en av klubbene jeg har besøkt i arbeidet med boka, har man vært så opptatt av egenaktivitet at visse tider er holdt av til spill uten organisert trening. Da skal ungene få styre selv. Slik var det også rundt Bryne-laget til Erling Braut Haaland: Hallen var forbudt område for voksne på lørdager.

Hva skjer dersom en klubb setter av en av de få ledige tidene til løkkefotballball? Kan ungdommene som pleier å komme dit på egen hånd, risikere å finne banen opptatt? Må de melde seg på for å spille der de tidligere bare kunne møte opp?

Jeg vet ikke om det vil skje. Det er heller ikke et argument mot å opprette åpne økter på baner som ellers står tomme. Men i områder der det allerede er trangt om plassen, bør klubben stille spørsmålet før den søker om midler: Skaper vi mer rom for fri fotball, eller legger vi beslag på noe av rommet som allerede finnes?

Rektor sa nei

For noen år siden skaffet klubben min, Lyn, penger fra en stiftelse for å sette opp tre ballbinger ved en skole. Tanken var at alle skulle kunne bruke dem, men klubben så også for seg at barnelag kunne trene der en time eller to etter skoletid.

Da bingene sto klare, satte rektor ved skolen foten ned. Her skulle det ikke være organisert aktivitet.

Det var frustrerende etter at ildsjeler i Lyn hadde brukt hundrevis av timer på å bygge bingene. Men rektoren hadde et poeng: Dette skulle være et sted barna kunne ta i bruk på egen hånd. De skulle ikke oppleve at de ikke slapp til fordi andre barn var der under ledelse av en trener.

Mer enn en treningsform

I Løkka lever skriver jeg blant annet om Sondre Holmlund Ørjasæter og en finte som duger på høyt nivå. Den ble lært i en binge, ikke gjennom instruksjon fra en trener eller aktivitetsleder. Bingen var et friområde.

Det er selvsagt ikke et bevis for at gode finter bare læres uten voksne. Poenget er at den frie fotballen gir plass til noe annet enn treningen gjør.

På den egentlige løkka er det spillerne som bestemmer hvem som spiller, hvilke regler som gjelder, når kampen er ferdig og om lagene må blandes for at det skal bli jevnt. De krangler, forhandler, prøver seg fram og finner løsninger. De organiserer spillet selv.

Det er ikke bare en nostalgisk detalj. Det er en del av læringen.

Jeg sier ikke at all egenorganisert aktivitet er god, og all organisert aktivitet er dårlig. Et godt løkkefotball-tilbud kan gi mennesker et sosialt fellesskap de ellers ikke ville hatt. Men vi bør heller ikke late som om en åpen klubbøkt og en selvorganisert kamp er det samme.

Derfor blir aktivitetslederens rolle avgjørende. Er dette en person som åpner banen, setter fram baller, sørger for at alle får være med og deretter trekker seg tilbake – kanskje iført treningspoloen som følger med utstyrspakken? Eller blir økten etter hvert en minitrening med kjegler, instrukser, faste grupper og voksne som tar over spillet?

NFF ønsker det første, ikke det siste. Men det er gjennomføringen i klubbene som avgjør hva tilbudet faktisk blir.

Bør løkka koste penger?

Klubbene kan ta betalt per økt. NFF sier at deltakeravgiften skal være lav, og at et eventuelt overskudd ikke kan tas ut privat eller kommersielt. Betaling er altså en mulighet, ikke et krav.

Likevel mener jeg det er verdt å spørre om et slikt tilbud i utgangspunktet bør være gratis. Mitt svar er absolutt ja.

For de fleste har noen kroner liten betydning. For andre kan selv et beskjedent beløp være en terskel, særlig når man også må registrere seg for å delta. Jeg husker en idrettslagsleder som fortalte meg at selv en svært lav medlemskontingent kunne svi for enkelte familier.

Når klubben har fått støtte til baller, vester og oppstart, bør den i alle fall undersøke om den kan åpne banen uten å ta inngangspenger. Det ville bringe tilbudet nærmere løkkas enkleste prinsipp: Har du lyst til å spille, kan du være med.

Et tilbud, ikke en erstatning

Det kan også bli slik at løkkefotball enkelte steder blir enda en ekstraøkt for dem som allerede er ivrigst i klubben. Kanskje er det en engasjert forelder som får klubben til å søke, og så møter stort sett de samme spillerne opp som ellers trener mest.

Det er ikke NFFs uttalte intensjon. Tilbudet skal være åpent også for dem uten klubbtilknytning. Men nettopp derfor bør klubbene følge med på hvem som faktisk kommer. Treffer tiltaket dem man håper å nå, eller får de som allerede har mye fotball, enda mer?

Fotballforbundets satsing strider ikke nødvendigvis mot hele prinsippet om løkkefotball. Den kan være et klokt kompromiss: Litt organisering for å gjøre mer uformelt spill mulig. Særlig fra 14-årsalderen og oppover kan en slik møteplass være verdifull for dem som ikke lenger har et lag eller en gjeng å spille med.

Klubbene bør passe på at de ikke legger de organiserte løkkeøktene til tider og steder der ungdom allerede spiller selv. Aktivitetslederen bør legge til rette, ikke overta. Og deltakerne bør få bestemme mest mulig av spillet.

Det er kanskje det mest slående ved satsingen: Vi lever i en tid der selv løkka kan trenge en søknadsordning, en utstyrspakke, en aktivitetsleder og et registreringssystem for å få folk ut på banen.

Hvis det er det som skal til, bør vi prøve. Men vi må holde fast ved spørsmålet: Hjelper vi unge inn i et spill de etter hvert kan eie selv – eller lærer vi dem at de må vente på at voksne organiserer det for dem?