Talentutvikling: Vi får stadig dårligere tid

I en artikkel i Fredriksstad Blad setter Tarik Elyounoussi ord på noe mange i fotballen kjenner igjen, men få sier høyt nok: Altfor ofte blir unge spillere behandlet som brikker i et spill. Han sa blant annet: “De unge betaler den høyeste prisen.”

Fredriksstad Blad spør han hvem som egentlig tar ansvar for spilleren. Det eneste sikre er at veldig mange mennesker har, eller ønsker å ha, en rolle. Mange har edle hensikter, men ikke alle. Og selv de beste intensjoner kan skape trøbbel for en gutt eller jente som får karakteristikken «talent».

Elyounoussis advarer mot en fotball der neste overgang blir viktigere enn neste utviklingssteg. Mangelen på tålmodighet strekker seg langt utover agenter og overivrige foreldre. Fotballen+ har skapt et system der jakten på den neste Martin Ødegaard ser ut til å trumfe det meste. Vel så viktig som potensial på banen, er hva det innebærer økonomisk. Journalistene er raske til å ta frem kalkulatoren når det dukker opp en god unggutt. Hvor mye kan han selges for, og når?

Denne bloggen sto i en noe kortere versjon i Fredriksstad Blad 12. august. Du kan lese den her.

I arbeidet med boka Løkka lever har jeg forsøkt å forstå dette systemet fra spillerens ståsted. En 14-åring som viser talent, må forholde seg til mange aktører; foreldre, trenere, lagkamerater, klubbledere, krets, forbund, toppklubber, speidere, private akademier, toppidrettsskoler, rådgivere og etter hvert agenter. Hver enkelt kan bidra med noe positivt, men her er det også en skyggeside. Hvem skal man egentlig høre på?

Det er dette som er fotballens tålmodighetsproblem. Vi sier at unge spillere ikke må ha det travelt, mens vi bygger et system som signaliserer det motsatte.

Jakten starter stadig tidligere

Fra det året spillere går ut av barnefotballen, møter mange Landslagsskolen, kretsuttak, akademier, hospitering og stadig tydeligere nivådeling.

Eller, stopp litt. Jaget starter allerede i barnefotballen. I mange klubber legges det til rette for at de ivrigste skal få ekstra tilbud året rundt, og foreldretrenere skrur til. De ser hva andre driver med, og er livredde for å komme på etterskudd med sitt eget barn. Da blir det som en pappa fortalte i min datainnsamling. Han la ikke skul på at han opplevde opplegget i barnefotballen som elendig, og derfor snudde det da det kom et mer spisset privat tilbud. Sitatet er ordrett:

«Det ble en giftig cocktail av pappaer: Jeg som hadde gått og sparket i grusen og irritert meg over barnefotballen, en annen som var superambisiøs på sønnens vegne, og en tredje som var villig til å gjøre hva som helst.»

Her har det skjedd mye i løpet av noen få år. Spissingen i barnefotballen ble lenge oppfattet som et Oslo-fenomen, men slik er det ikke lenger. På Sørlandet mister breddeklubber spillere til spissede opplegg, i nord toppes lag i turneringer, og i Østfold har vi sett forsøk fra en privat aktør i seriesystemet.

HUSK: Ved å bestille LØKKA LEVER på nettsiden får du tilgang til arbeidsheftet mot deg som trener, spiller eller foreldre.

Klubbene skrur til

Det er enkelt å peke på private akademier og overivrige foreldre. Den forklaringen er for enkel. Toppklubbene har ressursene og insentivene til å hente spillere tidlig, mens foreldre forstår at det gjelder å være synlig når muligheten kommer. Ingen trenger å si rett ut at barnet må spesialisere seg tidlig, trene mer eller bytte klubb. Det er en naturlig konsekvens av å «satse».

Når det er få plasser og mange håpefulle, blir de unge vurdert, sammenlignet og sortert. For noen er dette inspirerende. De får gode utfordringer, nye venner og et sportslig tilbud som passer dem. For andre endrer fotballen karakter. Det som startet som lek medkompiser, blir gradvis et prosjekt der man hele tiden må bevise at man fortjener å være med.

Det betyr ikke at akademier, kretsuttak eller talenttiltak er feil. De kan være gode arenaer for spillere som trenger større utfordringer. Problemet oppstår når uttak blir tolket som beviset på hvem som har en framtid, eller når et avslag oppleves som en dom over en 13- eller 14-åring. Da har vi glemt hvor ulikt barn og ungdommer modnes, fysisk, teknisk, sosialt og mentalt.

Vi bør derfor bli flinkere til å spørre: Er dette godt for spilleren nå? Ikke bare: Er dette en mulighet vi ikke kan la gå fra oss?

Tålmodighet er et valg

I FBs artikkel om Elyounoussi blir det henvist til mine skriverier om Sondre Holmlund Ørjasæter. Hans eksempel illustrerer hvordan det er flere veier til proffotballen. Han var en av de beste spillerne i et sterkt ungdomsmiljø i Lyn, men fotballen ble for alvorlig og gleden forsvant. Han sluttet. Først etter at familien flyttet til Stryn, fant han tilbake til det som betydde noe for ham. Veien videre gikk via Sogndal og Sarpsborg 08 før han endte opp i nederlandske Twente for ett år siden. Ferden stopper neppe der.

Poenget er ikke at alle unge spillere skal slutte, flytte eller gå en omvei. Poenget er at det ikke finnes én rett rute. Det som passer godt for en spiller, kan bli for intenst for en annen. Sondres historie minner oss om at en pause, en mindre klubb eller et miljø med lavere skuldre ikke nødvendigvis er et tilbakeslag. Det kan være nettopp det som gjør at en spiller blir værende i fotballen lenge nok til å utvikle seg.

Elyounoussi har rett når han advarer mot raske valg begrunnet med at «toget går». For mange unge er det beste valget ikke klubben med størst navn, den tidligste proffkontrakten eller tilbudet som ser best ut på sosiale medier. Det beste valget kan være et sted der spilleren får kamper, gode trenere, venner, trygghet og tid til å vokse som menneske.

Et felles ansvar

Foreldre må støtte uten å gjøre barnets fotball til familiens hovedprosjekt. Trenere må gi utfordringer uten å la rangeringer i ungdomsfotballen bli en fasit. Klubbene må tåle at ikke alle spillere går videre så tidlig som mulig. Toppklubbene må se på hva en overgang gjør med hele spillerens liv, ikke bare hva den kan gi sportslig eller økonomisk. Skolene må være del av en helhet, ikke en ekstra kilde til press. Og agenter må akseptere at god rådgivning noen ganger betyr å anbefale spilleren å vente.

Spilleren selv må selvfølgelig også lære å ta ansvar. Men ansvaret kan ikke plasseres på skuldrene til en 14-åring som prøver å forstå hva alle de voksne vil med ham eller henne.

I Løkka lever er ikke konklusjonen at norsk fotball skal slutte å utvikle talenter. Tvert imot. Men vi må utvikle dem på en måte som gjør at flere blir værende, flere får reelle muligheter og færre opplever at fotballen tar fra dem gleden før de egentlig har begynt.

Fotballen trenger ambisjoner, gode trenere, talenttiltak og spillere som vil langt. Men den trenger også noe som er blitt en knapp ressurs: tid.

Tid til å leke. Tid til å feile. Tid til å vokse. Og tid til å finne ut om drømmen er spillerens egen – eller de voksnes.