På laget til Oscar Bobb. Og hva så?

Fra utsiden ble Oscar tidlig omtalt som barnestjerne og sammenlignet med en liten Messi i spillestilen. I boka Løkka lever sier han selv at han «til tider syntes det var veldig kult», men at han også følte seg «litt oppskrytt», og at det «ikke alltid var så nice». Samtidig legger han til at de nærmeste rundt ham – lagkameratene – «var ganske rolige på det».

Det må være stas å ha spilt på laget til en spiller som landslagssjef Ståle Solbakken omtaler som et generasjonstalent. Men hvordan opplevde disse spillerne det hele da de møttes så å si hver dag for å spille fotball?

I en studie om Laget fra løkka (artikkelen Talentutvikling i breddeklubb: ett guttelag – åtte proffkontrakter) ble samtlige intervjuet. En av dem sier: «Det er sykt å tenke på at jeg var på lag med Oscar når man se hvor han er nå. Men man kunne jo forvente det når man så hvordan han spilte på den tiden.»

Mer slående er det at medspillerne ikke opplevde at de var statister i en stjernefortelling. De opplevde at de var en gjeng som spilte mye fotball, og at én av dem var litt bedre enn de andre. En spiller som jeg i den nevnte artikkelen omtaler som “Brage” sier:

«Det var ikke sånn at man så opp til han eller så på han som en konkurrent. Vi var bare gode venner, og vi hadde det gøy når vi spilte fotball sammen».

En annen spiller får spørsmålet rett ut: hvorfor ble Oscar så veldig god, og kunne han ha blitt like god uten Lyn‑gjengen? Svaret er enkelt og presist:

«Nei, sikkert ikke like god, men Oscar var litt spesiell. Han var så … teknisk. Han var heldig å komme inn i riktig miljø, og han fikk spille ett og to år opp, og han fikk konkurrert på et nivå som passet for ham i tidlig alder.»

Oscar var en av mange

En annen spiller påpeker at flere i den samme gjengen hadde ekstrem nærteknikk, noen var raskere og sterkere. De hadde alle noe å strekke seg etter. I studien er også fem trenere intervjuet, og en av dem beskriver det hele som mesterlære. I stedet for å tenke utvikling som noe som skjer i individuell spesialtrening, beskriver han hvordan Oscar lærte ved å ligge tett på gode medspillere over tid. Det handlet om tre mot tre på løkka, småbanespill med høyt tempo, kamper der presset var stort, og hverdager der det å være «påskrudd» var en verdi i seg selv.

Dette startet tidlig, omtrent i 9-10-årsalderen – i god tid før Lyn etablerte et G13-lag for årgangen 2002 med flere 2003-gutter på laget. Skolefritidsordningen Lyn Akademiet, Fotballprogresjon Norge – og altså masse uorganisert fotball hørte med i miksen.

Oscar selv peker tilbake på de samme årene når han forklarer måten han og de andre spiller fotball på. Han mener at spillere «bærer preg av hva de gjorde da de var fra åtte til elleve-tolv år, og forteller at han brukte kroppen sin til å finte på små baner. Som 14–15‑åring tenkte han at denne måten å spille på ikke ville vare, men i dag beskriver han nettopp den som x‑faktoren. Medspillernes formulering – «ikke like god uten oss» – blir da en nøktern oppsummering: naturtalent, men formet i mesterlære.

“Fikk gleden med fotball”

Spillerne er samstemte når de skal beskrive kulturen i Lyn Gutter 2002. En av dem sier:

«Vi var så gode venner. … Jeg ser at det er ikke mange som har hatt den kulturen vi hadde. Det er nesten helt umulig.»

En annen formulerer det slik:

«Jeg følte vi var ganske like personligheter. Det var ingen som var sånne ekstra egoer, følte jeg. Ingen som liksom fucket det opp med å si ‘hva, jeg er best? Hvorfor spiller ikke jeg?’»

Oscar selv omtaler Lyn som stedet han «fikk gleden for fotball», og som der han hadde «bestevenner». Han forteller at han ikke hadde særlig gode venner utenfor fotballen før Portugal‑tiden, og at sommerturneringene med Lyn – særlig Gothia Cup – er blant hans aller beste minner. Det handler om å bo på skole, være sammen hele tiden, spille kamper, se verden – alt sammen med gjengen.

I ettertid er det spesielt å ha spilt sammen med en som nå herjer i VM. Men for guttene som sto på Kringsjå hver ettermiddag, var det mest spesielt å få være i den gjengen.

Der og da. Uten å vite hva fremtiden ville bringe.