Barn konkurrerer – voksne sammenligner

Responsen blir stadig mer velkjent: identifiser talent tidligere, ha mer og mer trening, «optimaliser» utviklingsløpet og profesjonaliser miljøet.

Noe er i ferd med å endre seg i ungdomsfotballen. Barn blir i økende grad betraktet gjennom en økonomisk linse, basert på deres fremtidige potensial. En tiåring er ikke lenger bare et barn som spiller fotball. Det blir en spiller som skal følges opp, vurderes, sammenlignes, selekteres og rekrutteres.

Nyere debatter i Skandinavia illustrerer hvor raskt dette kan skje. Debatten handler egentlig ikke om enkelttilfeller. Den handler om hva som skjer når talentidentifisering i økende grad flyttes inn i barndommen.

En nylig artikkel i NRK viste til en rapport om Oslo-fotballen, publisert av NIH, som fremhever hvordan agenter jakter på barn helt ned i 12-årsalderen. Når man leser denne rapporten, kan man også argumentere for at frykt for å gå glipp av noe (FOMO), en individualistisk ideologi og konkurranse mellom klubber bidrar til å forme et presset system der barn jevnlig bytter fotballklubb.

Allerede i 2019 rapporterte svenske medier om problemer med agenter som tok kontakt med barn helt ned i 11-årsalderen.

Et nyere dansk eksempel er særlig illustrerende. Forskerne Kristian Raun Thomsen og Jörg Krieger beskriver hvordan barn før kamper spør om det kommer en agent eller talentspeider for å se på. Det viktige er ikke bare at talentspeideren følger med. Det er at barnet vet at det blir observert.

For barnet endrer kampen seg gradvis

sI stedet for bare å prøve en ny dribling, slå en vanskelig pasning eller ta en risiko, kan barnet begynne å tenke på hvordan handlingen vil se ut for noen som vurderer dem. Fotballkampen blir ikke bare et sted for å spille, men også en audition.

Dette er viktig.

Problemet er ikke konkurranse.

Det er heller ikke ambisjoner.

Og det handler absolutt ikke om at barn aldri skal få større utfordringer, trene med eldre spillere eller oppleve coaching av høy kvalitet. Noen barn ønsker aktivt større utfordringer og utviklingsmuligheter, og slike muligheter bør være tilgjengelige for dem.

Skillet går mellom det å gi utfordringer og det å gjøre barn til objekter for rekruttering.

Spørsmålet er hva som skjer når en produksjonslogikk begynner å organisere barnefotballen?

Fra utvikling til produksjon

Et utviklingssystem skaper betingelser der unge mennesker kan lære, utforske, delta og utvikle seg i sitt eget tempo.

Et produksjonssystem tar utgangspunkt i et sluttprodukt og arbeider seg bakover. Det spør: Hva må vi gjøre nå for å produsere spilleren vi ønsker senere? Man kan si at det bygger på en årsak–virkning-logikk, noe som åpenbart ikke harmonerer med kompleksiteten i barns utvikling i fotball.

Denne produksjonslogikken blir stadig mer synlig i ungdomsfotballen.

Hvis et annet land trener mer, trenger vi mer trening.

Hvis et annet akademi identifiserer spillere tidligere, må vi identifisere dem tidligere.

Hvis en annen klubb samler sine beste spillere når de er ti, ni eller åtte år, bør vi kanskje gjøre det samme.

Hvis andre systemer har flere organiserte treningstimer så tidlig som mulig og flere spesialister, må vi ta dem igjen.

Resultatet er et internasjonalt «talent arms race».

Antall treningstimer blir et definerende mål på kvalitet. Seleksjon blir et mål på fremgang. Data blir bevis på utvikling. Sertifisering blir bevis på kompetanse. Akademistatus blir bevis på profesjonalitet.

Risikoen er at vi ender opp med å måle det vi faktisk bare kan måle.

Illusjonen om profesjonalitet

Det er et viktig skille mellom profesjonalitet og profesjonalisering.

Profesjonalitet handler om kvaliteten på praksisen: kompetanse, ansvar, omsorg og etisk atferd.

Profesjonalisering handler om systemene og strukturene som etableres rundt denne praksisen.

Barnefotballen trenger definitivt profesjonell praksis. Den trenger kunnskapsrike trenere, relevant utdanning, ivaretakelse av trygghet og velferd, samt fasiliteter og organisasjoner som kan støtte barn.

Men mer profesjonaliserte systemer fører ikke automatisk til bedre utvikling.

Vi kan profesjonalisere administrasjonen av barnefotballen uten nødvendigvis å profesjonalisere selve praksisen med å utvikle barn.

Et system kan ha sofistikerte spillerutviklingsveier, databaser, prestasjonsanalyse, talentidentifisering, benchmarking og kvalitetssikringsrammeverk, samtidig som det blir stadig mer frakoblet det barna faktisk opplever.

Dette er illusjonen om profesjonalitet.

Det relevante spørsmålet er derfor ikke: Hvor profesjonell kan vi gjøre barnefotballen?

Det er: Hvilken form for profesjonalitet trenger barn faktisk?

Utviklingsløp er ikke nøytrale strukturer

Utviklingsløp etablerer forventninger om hva som teller som fremgang, kompetanse og suksess. Gjennom seleksjon, evaluering, sertifisering og prestasjonsindikatorer former de hvordan spillere, trenere og foreldre forstår utvikling.

Barnet blir dermed en del av utviklingsløpet.

Og etter hvert kan utviklingsløpet få en egen logikk.

En spiller som presterer godt i ung alder, blir selektert.

Seleksjon blir bevis på potensial.

Potensial blir bevis på at utviklingsløpet fungerer.

Og utviklingsløpet blir ytterligere legitimert.

Når suksess imidlertid forstås gjennom en produksjonslogikk, blir den profesjonelle spilleren beviset på at systemet fungerer.

Dette er «survivorship bias».

Vi ser spilleren som ble profesjonell og bruker det til å vise hva systemet gjorde riktig. Vi undersøker sjelden de tusenvis av barna som gikk gjennom det samme systemet og ikke ble profesjonelle fotballspillere.

Dette skaper en forlokkende, men potensielt misvisende årsak–virkning-fortelling:

Prestasjon som niåring er ikke det samme som potensial som tjueåring.

Barn utvikler seg fysisk, teknisk, taktisk, sosialt og psykologisk i ulikt tempo. Relativ alder og biologisk modning kan påvirke hvem som fremstår som talentfull på et bestemt tidspunkt.

Det er komplekst.

Tidlig seleksjon betyr ikke automatisk at de som blir selektert, blir de beste senere. Barn utvikler seg i ulikt tempo, og de som er større eller raskere tidlig, kan lett forveksles med dem som har større langsiktig potensial.

Dette bør gjøre oss forsiktige med hvor sikre vi er når vi tolker barndomsprestasjoner.

Utvikling skjer over tid, gjennom barnets samhandling med mennesker, steder, muligheter, relasjoner, kulturer og erfaringer.

Når kampen blir en audition

Barn lærer gjennom å prøve ting, gjøre feil, improvisere, ta risiko og oppdage muligheter. Innenfor produksjonslogikken er det imidlertid en risiko for at barn endrer atferden sin fordi de vet at de blir observert.

Ironisk nok kan vi, til tross for gode intensjoner, komme til å dempe snarere enn å forsterke egenskapene vi senere hyller hos talentfulle spillere.

Kreativitet, nysgjerrighet, mot, tilpasningsevne, initiativ.

Et miljø som i økende grad er organisert rundt tidlig evaluering og behovet for tidlig progresjon, kan motvirke nettopp den atferden vi hevder å verdsette.

Voksne har kanskje ikke engang til hensikt å gjøre dette.

Foreldre vil kanskje rett og slett hjelpe.

Trenere vil kanskje rett og slett gi muligheter.

Klubber vil kanskje rett og slett utvikle spillere.

Agenter vil kanskje rett og slett identifisere fremtidige talenter.

Problemet handler ikke bare om hva enkeltpersoner har til hensikt å gjøre. Systemer skaper insentiver som former hva mennesker oppmuntres til, belønnes for og noen ganger presses til å gjøre.

Mer fotball er ikke nødvendigvis mer utvikling

Flere muligheter til å trene kan være verdifulle. Men det er en mulighet, ikke et resultat.

To timer i ett miljø har ikke nødvendigvis samme utviklingsmessige betydning som to timer i et annet. Det som skjer i løpet av disse timene, betyr noe.

Hva barna oppfatter.

Hva de utforsker, eller får lov til å utforske.

Hvem de samhandler med.

Hvilke beslutninger de tar, eller får lov til å ta.

Om de føler seg trygge nok til å eksperimentere.

Om de opplever autonomi.

Om de kan feile uten å føle at feilen kan påvirke deres umiddelbare fremtidige muligheter.

Læring kan ikke skilles fra det å gjøre, og det å gjøre kan ikke skilles fra stedet.

Miljøet deltar i utviklingen.

Profesjonaliser praksisen, ikke barndommen

Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om profesjonalitet.

Profesjonell praksis bør ikke bety å implementere det samme programmet overalt.

Det bør bety å ha kunnskapen og dømmekraften til å erkjenne at barn utvikler seg ulikt; at utvikling er kompleks, ikke-lineær og uforutsigbar; og at praksisen må være responsiv overfor barnet og konteksten.

Dette kan bety å legge større vekt på pedagogikk (hvem, hvor, når, hvordan, hvorfor) enn på metodikk (hva), på relasjoner og på kvaliteten i læringsmiljøet, fremfor å importere praksiser og antakelser fra voksen toppidrett inn i barndommen.

Barn er ikke små profesjonelle eller mini-voksne. De er barn, og barndommen er ikke et venterom for profesjonell fotball. Barndommen har verdi i seg selv.

Det er derfor skillet mellom utfordring og rekruttering er viktig.

Et barn kan ha nytte av å trene med eldre spillere.

Et barn kan ha nytte av ekstra coaching.

Et barn kan ønske å trene mer.

Men dette er noe annet enn å gjøre et barn til en ressurs i et marked for fremtidige profesjonelle fotballspillere.

Kanskje bør derfor det sentrale spørsmålet i ungdomsfotballen endres.

I stedet for å spørre: Hvordan identifiserer vi de beste barna?

Kan vi spørre: Hvordan skaper vi miljøer der ulike barn kan utvikle seg på best mulig måte?

I stedet for å spørre: Hvordan produserer vi bedre spillere raskere?

Kan vi spørre: Hvilke miljøer gjør det mulig for barn å bli bedre fotballspillere uten at barndommen reduseres til en produksjonsprosess?

Og i stedet for å spørre: Hvordan tar vi igjen de andre?

Kan vi spørre: Hva bør vi nekte å miste mens vi forsøker å ta dem igjen?

Fotballen er for barna, ikke omvendt

Fotballklubber er kulturelle institusjoner. De skaper relasjoner, tilhørighet, identitet og fellesskap. De knytter generasjoner sammen.

Et barn som får venner, utvikler selvtillit, lærer å samarbeide, oppdager gleden ved bevegelse eller ganske enkelt trives med å være en del av et lag, har ikke mislyktes fordi det ikke ble profesjonell fotballspiller.

Dette er ikke et argument mot fremragende prestasjoner.

Det er et argument for en bredere forståelse av hva fremragende prestasjoner kan bety, eller hvordan de kan oppnås.

Vi kan ha høye standarder uten å bli standardiserte.

Vi kan tilby utfordringer uten tidlig seleksjon.

Vi kan profesjonalisere trenerrollen uten å profesjonalisere barndommen.

Vi kan skape utviklingsløp uten å la utviklingsløpet bli selve formålet. Et utviklingsløp bør skape muligheter for utvikling, ikke bli definisjonen på utvikling.

Det betyr å skape miljøer som er i stand til å støtte læring, tilpasning, usikkerhet, relasjoner og lek.

Systemer oppnår ikke automatisk målene sine - i stedet når de ikke høyere enn designet tillater.