Fartsblinde foreldre gir overdose Champions League i barneidretten

Dette er en blogg. Den gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg vokste opp på Pepperstad skog, et byggefelt i Vestby. Senere leste jeg i geografiboka på videregående at dette faktisk var Norges første byggefelt. Det første boligområdet der man ryddet store arealer og bygde boliger der det ikke fantes et fnugg av infrastruktur fra før.

I et slikt ungt lokalsamfunn ble idretten alt. Det fantes ingen fotballbane, så min far tok ansvar som prosjektleder for dugnadslaget og sørget for at vi fikk en grusbane. Der spilte vi fotball på sommeren og gikk på skøyter om vinteren. Vi hadde også en idrettshall med én flate. I den hallen vokste det som skulle bli Norges største håndballklubb på 80-tallet opp.

VHK ble drevet av et fåtall ekstremt engasjerte og dyktige ildsjeler, med erfaring fra øverste nivå. Hallen ble Pepperstads sentrum, og «alle» spilte håndball. De fleste spilte fotball også. Det var en klar sesonginndeling, og ildsjelene var opptatt av at vi skulle drive med flere idretter. Jeg tilhørte en årgang som var gode i håndball og ræva i fotball.

Uansett hvilken idrett vi drev med, var det nok fjernt for våre foreldre at vi skulle bli idrettsutøvere. De fleste foreldre holdt en armlengdes avstand. Det handlet nok også mye om en tilværelse med pendling til jobb i Oslo med buss og som tok sin tid. Det var i det hele tatt et annet liv der det ikke var naturlig at barnas fritidsaktiviteter opptok en stor del av de voksnes liv.

Dermed fikk vi tidlig eierskap til aktiviteten selv, og et fravær av referanser på det vi holdt på med fra utålmodige foreldre.

Kravstore foreldrene er tett på

Det er ganske annerledes enn det mange barne- og ungdomstrenere opplever i dag. De lever med at foreldre er tett på, med tydelige referanser og krav. Denne utviklingen har jeg sett over mine år som engasjert pappa selv, og den skaper refleksjon rundt foreldrenes rolle.

Foreldreengasjement er en viktig kilde til deltakelse og til miljøet rundt idretten. Uten det stopper det meste opp. Men i sin nåværende form har dette engasjementet også blitt en kilde til friksjon mange steder.

Jeg har en teori om at deler av problemet er toppidrettens nye rolle i samfunnet, og i forlengelsen i hjemmet. Toppidretten er dramatisk endret på noen tiår, ikke minst hvordan den er tilgjengeliggjort som underholdning i alle kanaler, hele tiden. Det gir referanser på hva idrett er som egentlig er helt urealistiske og irrelevante for de aller fleste av oss.

Fotball-VM er et tydelig eksempel, med nærmest døgnkontinuerlig strømming av fotball på superelite-nivå rett inn på netthinna til hele folket. Vi følger spillet i 4K, på små og store skjermer, fra alle tenkelige kameravinkler, analysert ned til minste detalj. Ikke minst følger vi alt rundt, og med en livsstil og ressurssituasjon som er helt hinsides hverdag og folk flest. Vi ser de aller beste i verden på sitt aller skarpeste. Og det ser jo fett ut!

Det gjør noe med målestokken vår og kanskje rokker det ved forståelsen av hva det egentlig er vi ser. Det minner om et annet fenomen jeg lærte om i min ungdom.

Fartsblinde foreldre i idretten

Da jeg tok førerkort, ble vi forklart hva fartsblindhet er. Kjører du lenge nok i høy hastighet, venner hjernen seg til farten og slutter å registrere den som høy. Åtti føles som femti, og femti føles nesten som å stå stille. Kjørelæreren min fortalte om folk som hadde åpnet bildøra og hoppet ut i tretti kilometer i timen, helt sikre på at bilen sto stille. De hadde mistet følelsen for hva fart faktisk er.

Det samme skjer med en del idrettsforeldre. De kjører i hundre og femti hele uka via Champions, Premier og Diamond League og når de stiller på feltet lørdag formiddag, føles det som om seksåringene står stille. De higer etter mer fart.

Faren for fartsblindhet er særlig stor for pappatrenere. Vi henter gjerne inspirasjonen der den er lettest å finne: i toppidretten. Men kjenner du at grundige analyser av Pep Guardiola er din tilnærming til å bli en god barnetrener, er du på villspor. For det du holder på med har veldig lite med Pep eller Ståle å gjøre. Akkurat som du ikke trenger å studere nobelprisvinnere for å hjelpe andreklassingen med mattelekser.

Trenger vi kanskje litt mindre foreldreengasjement i idretten? Bør foreldre puste litt mer med magen og bry seg litt mindre?

Tenk på dansen. Der blir foreldrene sendt på gangen fra første time. Dansepedagogen, til dels streng, er som læreren på skolen helt uinteressert i å ha mor og far hengende over skulderen mens barna jobber. Ingen forventer noe annet, og ingen tar det ille opp. På skolen sitter vi heller ikke bakerst i klasserommet og følger med på hver oppgave barnet løser. Men i idretten har vi gjort det motsatte til norm. Vi står langs sidelinja, vi kommenterer, vi måler utviklingen kamp for kamp.

Dette engasjement preger også den uorganiserte aktiviteten. De som blir veldig gode, har drevet mye uorganisert. Joda, de profitterer på at trenerne har mer kompetanse og bedre organisert opplegg. Men de fleste er enige om at uten den uorganiserte aktiviteten som leder fram til stor, lystbetont mengde og allsidighet, blir svært få skikkelig, skikkelig gode.

Den indre drivkraften

Nettopp derfor bør vi voksne stoppe opp og tenke over kravene vi stiller, og særlig til mengden organisert aktivitet. For det vi tror barna trenger mest av, nemlig kontrollen, instrueringen, blikket fra sidelinja, er ikke alltid det som gir mest effekt. Espen Tønnesen, som har forsket på verdensmestere, kommer alltid tilbake til ett punkt når han skal forklare hva som skiller dem som faktisk når toppen: indre drivkraft. De er, som han sier det, sjukt motiverte. Jeg tror denne driven og eierskapet som kreves for å bli skikkelig god, trenger den voksenfrie aktiviteten for å blomstre.

Men aller viktigst er at vi bygger miljøer der fartsblindheten ikke tar overhånd. På systemnivå er dette fenomenet i ferd med å skape en friksjon som splitter barneidretten. Det begynner å bli for mange som ikke klarer å skille City eller Barca fra det lokale 2017-laget, eller sin egen rolle fra Pep Guardiolas og Ståle Solbakkens. Den friksjonen må vi ta på alvor. Den endrer hovedhensikten og hovedgevinsten ved å drive idrett for barn og unge, og jeg tror ikke vi tåler altfor mye av den før idretten endres på måter som er vanskelige å reversere.

Dette er for meg også en kamp for at vi holder flest mulig aktive i nærmiljøet, og motstår fristelsen til å løfte barn ut av klubb og vennegjenger for å satse tidlig. Det er først og fremst i nærmiljøet, i det fellesskapet som allerede eksisterer rundt idrett, skole og vennskap, at vi finner den beste grobunnen for den uroganiserte aktiviteten. Flytter vi barn ut i egne lag på tvers av tilhørighet, løfter vi dem umiddelbart inn i en hverdag der det organiserte tar enda mer overhånd.

Det paradoksale er at de som satser først og fremst vil ha ungene sine til topps. All erfaring tilsier at å løfte dem ut av løkka kan har akkurat motsatt effekt av hva de ønsker.

*** Eirik Øiestad bidrar med sine perspektiver i Løkka lever. For eksempel forklarer han på en folkelig måte forholdet mellom bevisst trening og lek i idretten. Han snakker også parallelle satsingsspor. Den filmen kan du se her.

Her kan du finne flere blogger om talentutvikling i fotball.