Én tiåring på trening skaper sunn debatt

Denne artikkelen sto opprinnelig i NORDNORSK DEBATT 21. september

Guttungen på ti år skal, slik saken er beskrevet i avisen Nordlys, allerede trene og spille fast med eldre gutter i sin egen hverdag. Han fikk ingen lovnad om akademiplass, ingen avtale og ingen overgang.

Dette er en særnorsk diskusjon. Du kan selv velge om du ser det som trøst eller frykt for hva som vil komme når vi retter blikket mot for eksempel Danmark, nasjonen som kommer til Ullevaal for å møte Norge torsdag. Dette er vår første kamp siden nasjonen fikk kollektiv VM-feber. Danskene på sin side var ikke kvalifisert.

Også i Danmark pågår det en diskusjon om talentarbeidet blant de yngste. Der starter det målbevisste arbeidet enda tidligere. På vårparten ble Søren Lissner i Politiken kåret til Årets Sportsjournalist for artikkelserien Børnefodbold A/S. Han viste at barnefotballen i stadig større grad er blitt en arena der klubber konkurrerer om å identifisere og rekruttere spillere i svært ung alder.

Det er lovlig, men neppe klokt

Noen oppfatter det som et frislipp når eliteklubber kan rekruttere barn til lagene for tiåringer, altså fra barna er ni år. Regelverket setter noen rammer for hvordan kontakt skal foregå: moderklubben skal blant annet få beskjed før foreldre og spiller kontaktes. Men hovedpoenget står fast: Systemet åpner for at små barn kan bli hentet av større klubber.

TV2 Østjylland har beskrevet hvordan dette kan foregår. Helt konkret tar kanalen opp en episode, som ikke er unik, der en voksen mann i sivilt tøy ble observert på sidelinjen med notatblokk i en kamp for tiåringer. Alle visste hvem han var, speider fra en toppklubb.

Dette synet illustrerer et skifte i hva barnas fotball handler om. Kampen blir ikke bare en lek, en sosial arena og en anledning til å prøve og feile. Den blir også en audition. Så sier du kanskje:

«Dette er et dansk fenomen, men det skjer ikke i Norge».

Gjør det ikke? Hva vet vi egentlig om speiding i barnefotballen, altså for spillere til og med tolv år? Min påstand: Det skjer. Kanskje i større grad enn vi setter pris på.

I boka Løkka lever om talentutvikling i norsk fotball er jeg inne på at tidlig seleksjon ikke innebærer at det er automatikk i at de utvalgte blir best senere. Forskning er entydig på at barn utvikler seg i svært ulikt tempo, og at det kan være en tabbe å overse de som ikke er sterke og raske tidlig. Noen er født tidlig på året. Noen har eldre søsken som spiller fotball, trenere med høy kompetanse eller foreldre som har tid og ressurser til å følge opp. Andre har ikke hatt de samme forutsetningene, men kan utvikle seg senere.

Retningslinjene er klare

Fotballforbundets retningslinjer er klare. Seleksjon skal ikke forekomme før året spilleren fyller 12, og for 10–11-åringer anbefales det ikke at barn hospiterer opp en årsklasse i kamp. Prinsippet er tydelig: Barnefotballen skal gi trygghet, jevnbyrdighet og utvikling for alle.

Disse retningslinjene strekkes og tolkes i ulike retninger,

Derfor er det betryggende at Tromsø-saken skaper reaksjoner.

Ikke fordi TIL har gjort noe galt, men det utløser en ryggmarksrefleks hos mange. Nyhetsoppslag og kommentarfeltene viser at man i norsk fotball ikke uten videre aksepterer at talentidentifisering flyttes stadig lenger ned i alder.

Viser tålmodighet

At toppklubbene holder seg litt på avstand, fikk jeg et innblikk i nettopp i TIL da jeg jobbet med boka mi. Reinen har hatt en fin gjeng med gutter siden de var små. Ikke minst har disse hatt en særdeles kompetent foreldregruppe rundt seg. Da var det ikke noen poeng for TIL å hente enkeltspillere i tidlig alder, noe som igjen kunne ha ført til å miljøet sprakk opp. I stedet er det lagt opp til et godt samarbeid, vel vitende om at flere av Reinen-spillerne havner i TIL.

Toppklubbene har i oppgave å utvikle spillere som kan styrke A-laget, og gjerne bidra i toppfotballens økosystem gjennom salg som klubbene nå budsjetterer med. I stedet for å se etter en dansk modell, bør elitelagene invitere bredden til samarbeid. Det kan for eksempel være en god investering å bidra med skolering av trenere i naboklubbene. At trenere fra toppklubbene innimellom dukker opp for å lede en økt, vil også være inspirerende for unge jenter og gutter som trolig har et mål om å spille for byens beste lag om noen år.

Det er en langt mer bærekraftig tanke enn at den beste elleveåringen skal hentes ut av laget sitt så snart han eller hun skiller seg ut. For toppklubbenes oppgave bør ikke være å vinne konkurransen om de tidligst utviklede barna. Den bør være å bidra til at flest mulig barn utvikler seg best mulig, lengst mulig.

Det betyr ikke at alle må behandles likt. Noen barn trenger større utfordringer enn andre. Noen kan ha godt av å trene med eldre spillere, få ekstra oppfølging eller møte et miljø som stiller andre krav. Men utfordring må ikke forveksles med rekruttering. Hospitering kan være et klokt utviklingsgrep. Å gjøre en ni- eller tiåring til et objekt i et marked mellom klubber er noe helt annet.

Derfor bør norsk fotball holde fast ved en enkel grunntanke: Først skal barn få leke og spille. Så kan de få utfordringer. Og først mye senere bør de bli vurdert for hva de eventuelt kan bli.

Saken i Tromsø viser at denne tanken fortsatt står sterkt. Det er ikke et tegn på at norsk fotball er redd for talent. Det er et tegn på at vi ennå har et vern mot å gjøre barnefotballen til en audition.

Speidere med notatblokk på sidelinjen i kamp for tiåringer ønsker vi ikke. La oss slippe danske tilstander.