Er svartmaling bedre enn skjønnmaling?

Jeg liker å lese analysene til Daniel Røed-Johansen. Han pirker i det opplagte, som når Norge vinner og vinner i OL og verden rundt oss er på jakt etter hemmeligheten. Når utlendingene spør, peker idrettsledere på den norske idrettsmodellen med barneidrettsbestemmelser, frivillighet og velfungerende idrettslag. Da er dette spørsmålet betimelig: Norge hylles i utlandet, men er historien sann?

En del av historien handler også om profesjonalisering, “familielag” og tidlig spissing, slik Røed-Johansen påpeker.

Den siste måneden har det handlet om VM i fotball. TV 2s kommentator Mina Finstad Berg skrev i en kommentar at Fotballforbundets merkevarebygging har vært i verdensklasse: En PR-kampanje så gjennomført og effektiv at den tar verden med storm.

I denne merkevarebyggingen inngikk det samme lagbildet med spillerne ikledd barndommens fotballklubber. Finstad Berg mente NFF her løftet frem den norske bredden til den største scenen av dem alle.

De ble ikke i barndomsklubbene

Røed-Johansen på sin side påpekte NFF drev skjønnmaling. Han nevnte at Antonio Nusa gikk fra Langhus til Stabæk som 13-åring, at Andreas Schjelderup valgte akademi i Danmark i stedet for Bodø da han var 16 år, og han pirket i sukseshistorie nummer én; den om Erling Braut Haaland som var del av Bryne-årgangen der man levde opp til motto “flest mulig, lengst mulig og best mulig”. Røed-Johansen skriver at denne historien stemmer, men også at “få nevner at han som 13-åring fikk testet seg mot Real Madrid og Juventus. Da spilte han med Fyllingsdalen, som var et kontroversielt og uoffisielt landslag for 13-åringer.”

Kommentatoren mener at vi altså skal merke oss dette. For ordens skyld var det snakk om seks-sju treninger og tre helger med kamper for Fyllingsdalen. Jeg vil mene det var bra for Haaland og få noen impulser som et supplement til det han opplevde med gjengen i Bryne. Hvor mange organiserte og uorganiserte treninger hadde han der før debuten på A-laget? Flere tusen. Vi skal altså merke oss de sju øktene med Fyllingsdalen.

Aftenpostens mann mener han kan finne mange flere tilsvarende eksempler på spillere som har tatt andre ruter enn den vi liker å idyllisere. Det er iallfall noen. Oscar Bobb reiste tidlig til Porto, men fortsatte å delta i turneringer for Lyn til han var 15 år. I en film til boka Løkka lever forteller han om akademitilværelsen, og han er usikker på om den var avgjørende for ham (du kan se filmen allerede nå). Kanskje ville han i dag vært bedre, kanskje dårligere ved å bli i Lyn. Svaret får vi aldri, men refleksjonen i seg selv er viktig, og den viser noe som er helt sentralt når talentutvikling står på agendaen:

Ingen fasit på hva som er best

Det finnes ikke en oppskrift på hva som lønner seg. Det vi vet, er at så å si alle spillere begynner i et idrettslag. Kanskje er det et klasselag med mamma- eller pappatrenere. Så kommer klubbene tettere på. Temmelig mange av disse har også tilbud for alle rett etter skoletid, og vi ser en tendens mange steder til at disse spisses med tilbud til de beste. Det kan kritiseres (også prislappen), men opplegget er fortsatt temmelig langt unna akademier i Europa der åtteåringer scoutes og blir del av en klubbhverdag med langt tøffere krav enn spillere utsettes for i Norge.

Skjønnmaling eller ikke; det kan være lurt å ta en ekstra titt på bildet av landslagsspillerne med drakter fra barndomsklubbene. Tilsvarende drakter brukes i dag av tusenvis av barn i Norge. De kommer inn i barnefotballen fordi de har lyst til å spille fotball. Etter VM-suksessen vil antallet trolig øke. Det gjør også Fotballforbundets inntekter – ikke bare i form av prispengene fra FIFA, men også på markedssiden. Noen av disse inntektene bør brukes til å investere i barne- og ungdomsfotballen. Ikke i form av mer penger på diverse talentløp, men for å sikre at så mange barn som mulig får skolerte (foreldre)trenere og velfungerende klubber som tar vare på dem.

Lang vei: VM-troppen i fotball har gått en lang vei, der spillerne selv, trenere,
foreldre og klubbledere har gjort mye bra. Bildet viser laget med barndomsklubbene i parentes. Foran fra venstre Oscar Bobb (Lyn), Andreas Schjelderup (Vinkelen), Fredrik Aursnes (Hareid), Martin Ødegaard (Drammen Strong), landslagssjef Ståle Solbakken (Grue), Erling Braut Haaland (Bryne), Antonio Nusa (Langhus), Fredrik André Bjørkan (Bodø/Glimt) og Patrick Berg (Bodø/Glimt). Midten fra venstre: Jens Petter Hauge (Vinkelen), David Møller Wolfe (Bergen Nord), Julian Ryerson (Lyngdal), Morten Thorsby (Heming), Sander Tangvik (Byåsen), Ørjan Håskjold Nyland (Mork), Egil Selvik (Ganddal), Kristian Thorstvedt (Viking), Thelo Aasgaard (Liverpool), Marcus Holmgren Pedersen (Hammerfest IF Stein) og Leo Østigård (Åndalsnes). Bak fra venstre Torbjørn Lysaker Heggem (Astor), Jørgen Strand Larsen (Kvik Halden), Alexander Sørloth (Strindheim), Kristoffer Vassbakk Ajer (Rælingen), Sander Berge (Asker), Henrik Falchener (Flint) og Sondre Langås (Spillum). Tilleggsinformasjon: Bildet ble tatt under VM-oppkjøringen. Enkelte drakter var ikke ankommet USA, så draktene til Hauge, Schjelderup, Aasgaard og Solbakken ble manipulert inn. Foto: Bildbyrån.