Hva vi kan lære av Ørjasæter-historien

Sondre Holmlund Ørjasæter har startet sin andre sesong i nederlandske Twente med målpoeng i kvalifiseringen til Europaligaen. Er han i stand til å følge opp den flotte debutsesongen? Historien hans handler ikke først og fremst om gjennombruddet, men måten det skjedde på.

** Denne bloggen er med noen justeringer publisert i Sogn Avis, Sarpsborg Arbeiderblad og Fjordingen - lokalaviser der Sondre har spilt.

Sondre er eksempel på at talentutvikling ikke følger en rett linje. I barneårene var han en av de beste i sitt miljø i Oslo, med bingen på Gaustad som en viktig arena for utallige timer med lek, teknikk og spontanitet. Der kunne han drible de yngste som han ville når han var blant de eldste, og lære andre ting når han spilte mot gutter som var flere år eldre. Sondre beskriver selv hvor inkluderende dette miljøet var, og hvor absurd mange timer han hadde der.

Ta vare på leken

En lærdom i historien til Sondre er å ta vare på denne leken. Her går vi inn i en til dels betent debatt om talentutvikling i norsk fotball. Den handler om tidlig spesialisering, topping og profesjonalisering.

Sondre var en del av et sterkt satsingsmiljø i Lyns ungdomsavdeling, på den tiden en klubb på nivå 4 i norsk fotball. Nivået var høyt og mulighetene mange. Laget var på turneringer i Portugal, Spania og Skandinavia. For flere jevnaldrende var det den ideelle veien videre. I dag spiller flere på toppnivå i Norge, mens Oscar Bobb har tatt det enda lenger. VM i USA viste hvor god han er blitt. Trenerne i Lyn mener Sondre var på minst på samme nivå da de to var 11-12 år.

** LES portrett og se intervju med Sondre i Løkka lever, boka om talentutvikling i norsk fotball.

Mens Oscar reiste til akademiet til Porto, tok Sondre en omvei. Satsingen ble utpreget, flere nye spillere kom inn og hverdagen fikk mer struktur, taktikk og alvor. Det ble for mye. Gleden forsvant. Sondre sluttet på laget, og for en periode også med fotballen.

Det er her historien hans blir så verdifull. For vi liker fortellingene om dem som tåler alt, vil mest og trener mest. Sondres erfaring peker en annen vei. Noen ganger er det ikke spilleren det er noe «feil» med. Det kan være at miljøet rett og slett ikke passer, selv om det fungerer godt for andre. Historien hans minner om at et utviklingsmiljø ikke bare må vurderes ut fra kvaliteten på trenerne eller nivået på øktene, men også ut fra om spilleren faktisk har det bra der.

Stryn og deretter Sogndal

Vendepunktet kom etter at familien flyttet til Stryn i 2019. Der fant han et annet miljø, med mindre stress og enklere rytme. Han fikk prøve seg i seniorfotball som 16-åring, mot voksne spillere, på slitte gressbaner og med en garderobekultur som opplevdes mer jordnær og fri. Sondre forteller at han for eksempel ble hentet med traktor av en kompis for å kjøre til trening. Det var eksotisk for en gutt fra hovedstaden.

Sondre fant tilbake til noe han hadde mistet: følelsen av at fotball er gøy. Det er et viktig poeng, ikke bare for unge spillere, men også for foreldre og trenere. Veien videre gikk ikke gjennom mer alvor, men gjennom en hverdag som igjen ga rom for trivsel.

Denne erfaringen tror jeg både trenere og foreldre kan reflektere litt over.

Plutselig gikk det fort. Med foreldre som gode støttespillere, valgte han Sogndal da han var moden for det. Der kom han innunder vingene til Tore André Flo. Som Sondre, hadde han ingen hast med å komme inn i toppfotballen. I Løkka lever beskriver Flo sin egen lekne tilnærmingen til spillet og trekker parallellen til Sondre ved å peke på behovet for at en slik spiller må få lov til å drible, gå framover og kose seg på trening.

Tålmodighet en mangelvare

Flo sitter ikke på fasit, men mener alle som skal videre til profflivet i utlandet, må ta stegene i det tempoet som passer for hver enkelt. På generelt grunnlag mener han tålmodighet er en mangelvare i dagens fotball. Poenget er ikke bare at Sondre tok steg, men at han tok dem i et tempo og i miljøer som så ut til å passe ham bra. Nå er han i Twente, der opplevelsen er den samme som i Stryn, Sogndal og Sarpsborg. Klubbene er ikke utelukkende opptatt av prestasjon, men av at han skal ha det bra som menneske. Det er ikke vanskelig å se en linje her: Sondre lykkes best når fotballen fortsatt får lov til å være mer enn jobb.

Her har både klubb og alle folk rundt unge spillere et stort ansvar.

Ikke at alle må gjøre som Sondre. Men det er viktig at barn og unge som spiller fotball, trenger rom til å finne sin egen vei. Noen tåler tidlig satsing. Andre trenger mer lek, mer tid eller kanskje et helt annet miljø. Historien om Sondre Holmlund Ørjasæter viser at det ikke nødvendigvis er et tegn på svakhet. Det kan tvert imot være begynnelsen på noe som varer.