Måling av vekt og høyde: galskap eller det eneste riktige?

I norsk ungdomsfotball har høyde- og spesielt vektmåling blitt et hett tema. Noen mener dette er galskap og frykter kroppspress, spiseforstyrrelser og at garderoben fylles av sammenligning og skam.

Andre mener det er uansvarlig å la være, når vi vet hvor store forskjeller det er i biologisk alder mellom to 14‑åringer der den ene kroppen kan være «tolv», den andre «atten». Jeg mener måling av biologisk alder kan være fornuftig og viktig, men bare for noen få miljøer, og utelukkende hvis det gjøres på riktig måte.

Å måle vekt alene er ikke noe poeng, men inngår i en større likning for å finne biologisk alder.

Fotballforbundet har sammen med Idrettens Helsesenter laget en veileder om tematikken, og fagansvarlig for talentidentifisering, Thomas Bock Brantsæter, snakker om dilemmaet i en film som ligger inne i arbeidsheftet til Løkka lever. Den kan du se her:

I arbeidsheftet ligger det refleksjonsspørsmål til deg om dette og andre tema i et bonuskapittel om helse og skader. Heftet er spesialtilpasset deg som trener, spiller eller forelder.

Når vekstspurten setter inn, kan det være fornuftig å tilpasse treningen for å unngå overbelastning og skader. Det er etter min mening den viktigste grunnen for å måle unge spillere.

Mer rettferdighet i ungdomsfotballen

Bedre innsikt om biologisk alder kan også brukes til å gi sent modne spillere mer rettferdige utviklingsmuligheter. Forbundet peker på at systematisk kartlegging kan hindre at sent modne spillere (spesielt på guttesiden) systematisk blir valgt bort fordi forskjellen i biologisk alder er så stor. Nettopp det er grunnen til etableringen av «future landslag» for denne gruppen.

På den andre siden vet vi at veiing av ungdommer, særlig i en periode der kropp og identitet er sårbare, kan trigge kroppsmisnøye, spiseforstyrrelser og relativ energimangel i idrett (REDS), der utøvere over tid får i seg for lite energi til å dekke både trening og kroppens grunnbehov.

Med et visst kjennskap til garderobekultur, kan det være en fare for at ungdommene i større grad snakker om vekt selv om spillerne ikke får vite resultatene av egne eller andres måling.

Skolering er avgjørende

Derfor er det viktig at forbundet skolerer klubbene godt, og at hver enkelt klubb er veldig tydelig på hva dette er i sin kommunikasjon overfor spillere og foreldre.

Målingene av vekt og biologisk alder er derfor ikke et spørsmål om det er godt eller ondt, men om klubbene faktisk er modne nok til å håndtere det. NFF er tydelig på at de fleste ikke er det. Dessuten er det mye klubbene bør gjøre før de tar frem målebånd og vekt. Klubben bør ha på plass en god treningshverdag, helhetlig belastningsstyring, skadeforebyggende arbeid og utdannede trenere.

Har man i tillegg medisinsk kompetanse, klare rutiner for informasjon, samtykke, personvern og en plan for hvordan resultatene skal brukes, kan biologisk alder bli ett verktøy blant flere – ikke et isolert tiltak.

Veiing skal da skje skjermet, utført av fagpersonell, maks to ganger i året, med vekta snudd slik at spillerne ikke ser tallet og ikke kan sammenligne seg med hverandre. Data skal brukes til å si «du er i vekstspurt – da må vi tilpasse belastningen», ikke «du veier X kilo».

Få ned skaderisikoen

Det er her jeg mener kritikken ofte blir for svart‑hvitt. Det er helt legitimt å være skeptisk til at 13–16‑åringer veies på klubbhuset, og medieoppslag om veiing og «kroppsprosjekter» i skolen viser hvor galt det kan gå når systemet ikke er på plass og intensjonen ikke er tydelig. Men det blir like problematisk å stemple all vektmåling som galskap når vi samtidig vet at feil belastning rundt vekstspurt og pubertert øker skaderisiko, og at tidlig fysiske fordeler kan farge seleksjon i årevis.

For enkelte miljøer (toppklubber og idrettsskoler), som allerede har god kompetanse på vekst og modning, kan det være uansvarlig å ikke bruke dette verktøyet til å beskytte og hjelpe spillere.

For å oppsummere: I nesten alle norske klubber er det viktigere å få på plass gode trenere, trygge miljøer og fornuftig treningsbelastning enn å ta frem vekta. For noen få andre kan måling av biologisk alder være fornuftig, vel å merke når det gjøres etter NFFs veileder, med fagpersonell, god informasjon og null fokus på selve tallet. Da kan det bidra til å gjøre norsk ungdomsfotball både tryggere og mer rettferdig.

Uten dette rammeverket er det bedre å la være. Å gamble med unges forhold til kropp, mat og fotball er ingen god løsning.

**

Her kan du lese Editorial i British Journal of Sports Medicine der det norske miljøet går inn på tematikken: Weighing risks against rewards: a call for thoughtful implementation of growth and maturity monitoring in high-level youth footbal